lørdag 28. juni 2014

en av mange.


jeg har lyst til å være så mye. så mange. være alle. være venner med alle. jeg slynges frem og tilbake mellom hvem jeg er er og hvem jeg vil være. usikker på om den jeg prøver å være faktisk er meg eller en helt annen. flau over at jeg er så selvopptatt. at jeg for eksempel får enhver ting til å handle om meg selv.

hver sommer stuper jeg ned i enda en identitetskrise. hvert år føler jeg meg kanskje hakket klokere, men samtidig enda lenger drevet vekk fra meg selv. som om livet blir ytterligere komplekst for hvert år som går. det føles som om jeg har vært så mange forskjellige personer. i løpet av tenårene har jeg gått gjennom så uendelig mange perioder. hver periode har vært en motreaksjon på den forrige. årene før jeg ble syk baserte jeg hele min personlighet utelukkende på overfladiske faktorer. da jeg ble syk fant jeg meg selv uten verken overflate eller dybde. det var vel derfor jeg hadde et behov for å fremstå som litt sær da jeg ble frisk igjen. unik, kanskje. jeg tror vi alle er litt redde for å innse at vi bare er en av mange. kanskje spesielt når vi er nitten. jeg lurer på hvem jeg kommer til å være neste år. for første gang på lenge tror jeg at jeg ikke aktivt vil gå inn for å være noen. helst vil jeg bare være glad. gjøre andre glade. prøve å ikke bli fanget i mitt eget univers, men leve i det virkelige. kjenne vinden i håret og sånn.

6 kommentarer:

  1. det er det aller siste der jeg prøver å leve etter. det blir liksom litt lettere å være seg selv når man fokuserer på man vil være snill og snill mot alle, at man vil være den man er og at alle andre kan få være den de er og slik burde alle forstå at det burde være - enda ikke alle forstår det i det hele tatt. identitet er vanskelig og identitet er noe jeg prøver å ikke tenke så hardt på for da blir egentlig alt bare masse rot og jeg liker ikke rot i det hele tatt.

    SvarSlett
    Svar
    1. enig, enig. å heller prøve å se andre enn å fokusere på hvordan andre ser deg. takk for kommentar. <3

      Slett
  2. jeg har det på akkurat samme måte og har aldri før hørt om noen som har det sånn, takk

    SvarSlett
  3. You and me both, ass. Jeg tror sjukdom ofte gjør akkurat sånn med folk, for når det tar over hverdagen er det lett å gjøre den - og kun den - til identiteten sin. Men jeg tror man kommer langt ved å være med folk man er glad i.

    SvarSlett
  4. Du setter ord på ting ved meg selv jeg aldri har klart å sette ord på

    SvarSlett